Cevita 10 år

I dag er det 10 år siden Cevita ble født og snart 10 år siden hun kom til oss. Nærmere bestemt 20. mai 2001. Tiden har flydd, det skal være visst! Og mye har skjedd siden den lille tispa, som ble hentet hos Britt Amundsen i Oslo, og som sov i fanget mitt hele veien hjem.

Hun tok Nero med storm og var ei rolig dame. Jeg husker det var litt uvant med den lille jenta, da vi alltid har hatt hannhund. Men det gikk seg til.



Cevita på tur



Tiden skulle vise at Cevita fikk sitt å slite med helsemessig. I form av kløe og allergi allerede som liten valp. 13 måneder gammel fikk hun livmorbetennelse (ca. 14 dager etter 2. løpetid), så kraftig at hun måtte fjerne alt. Dermed er hun sterilisert. Hun ble røntget med en C på hoftene, men disse har vel ikke plaget henne noe særlig. Hun ble røntget igjen i fjor og bildene viste ingen forkalkninger. Derimot har hun noen forkalkninger i bakre del av ryggen (spondylose), som hun plages en del med. Hun blir lett støl, noe som har kommet tydeligere fram nå på hennes eldre dager.

Men en snillere hund enn Cevita kunne vi ikke fått. Hun er snill og omgjengelig med de fleste andre hunder og kan bidra med oppdragelse av ivrige unghunder i blant. Hennes sosiale egenskaper med andre hunder har hun garantert arvet fra sin mor Kara, som også var kjent for å være slik.

Ellers trente vi spor og konkurrerte også 1 gang i bruks. I D-spor NBF. Hun vant sin klasse og fikk opprykk. Problemet siden var at hun ble mer og mer skuddredd, så dermed var det ikke mer å gjøre der. Synd, for hun var en dyktig sporhund. Nøyaktig som hun var/er.

Vi konkurrerte i LP og i 2006 fikk vi opprykk til klasse 3 og til og med gullmerke. Det var ei artig tid!

I dag har hun ligget på terrassen og solet seg, mens jeg har ryddet i huset. I ettermiddag gikk vi tur i den noe slitte skiløypa "mi". Ja, den er Aikos også. ;o)

Etter kveldsmaten, kom "kaka" i form av kjøtt fra kylliglår og noen skiver med roastbiff! Måltidet var over på under 10 sekunder!

Gratulerer med dagen, Cevita! Vi håper vi får noen gode år til sammen!

Aiko 5 år

I dag fyller Aiko 5 år! Det er utrolig hvor fort tida går!

Han er blitt en voksen hund nå. Ja, "voksen" i dobbelt forstand! Under dyrlegebesøket sist mandag ble han veid for første gang på lenge. Og det viste seg at han har lagt på seg 5(!) kg siden sist! Han veier nå 40 kg! Vi har ikke lagt merke til denne vektøkninga. Han har vært så avrøytet en liten stund også, så vi har vel også blitt litt lurt av det. Etter at sykkelføret forsvant i høst og, ikke minst, runderings"føret", så har det blitt lite løping på han. Og denne kuldeperioden har dessuten resultert i litt kortere turer, innimellom. Så nå er det bare å skjære ned på fòrrasjonen og øke trimminga. Nå starter også skisesongen for oss og da skal vi nok få bort "flesket"!

Apropos dyrlegebesøket, så ble det tatt blodprøver mtp bukspyttkjertelproblem og andre ting, og det ble ikke funnet avvik! Heldigvis! Etter en liten sikle-episode forrige lørdag, så har vi ikke sett noen tegn til kvalme og ubehag hos han nå. Han er nå satt på Intestinal-diett for en stund.

Cevita er også i form om dagen! Det er artig å se! Hun er så glad for å være med på tur. Hun går i ledelsen store deler av turen og er så fornøyd! Godjenta! Snuta hennes har endelig, etter minst 6, som tørr og med sprekk over hvert nesebor, blitt myk og svart igjen. Jeg begynte å smøre snuta hennes med en Aloe vera salve med propolis, den inneholder også lanolin. Det har gjort underverker!

Tilbake til Aikos 5-årsdag: han kom til oss en februardag i 2006. Det var kaldt da, husker jeg. -20 grader da vi kom tilbake over grensa. Han var en veldig grei valp å ha med å gjøre i oppveksten sin og gjorde ikke så mye "hyss". Hvis han fikk "propell"-tendenser og raptuser, så skjønte vi at det var tid for burtid. Hadde ham inn i buret og da la han seg pladask ned og sov nesten før vi fikk lukket burdøra. Begynte han å tygge på møbler e.l., så fant jeg et tyggebein eller noe annet "lovlig" å tygge på og ga ham det. Da begynte han å tygge på det "lovlige" da var han ferdig med "ugagnen" sin. Han klødde jo bare i tenna! Han og Cevita har hatt og har fortsatt mye glede av hverandre. De leker og jager hverandre, i hvert fall til vi sier stopp, av hensyn til Cevitas stølhet.

Aiko har hele tida vært rimelig miljøsterk og tar det meste i "beste mening". Dyrlegebesøk har ikke vært noe problem. Virker som han har en ganske høy smerteterskel også. Dyrlegen sydde om igjen noen sting i ei tå på Aiko en gang- uten bedøvelse. Det gikk fint, Aiko lente seg bare litt unna og sa ikke et ord. Dyrlegen uttalte da at Aiko ikke var særlig "rasetypisk" i så måte. De fleste schäfere ville ha hylt av en sånn behandling.

Så slik i hverdagen har han hittil vært en prakthund for oss. Og han er veldig kosete og liker å ligge ved siden av/oppå en i sofaen.

Treningsmessig har vi slitt litt. Men jeg velger å fokusere på det som funker. Nemlig skogstrening. Spor, felt og rundering er det som er morsomst på sommerstid. Og skigåing og sparkturer på vinteren. Da koser vi oss!

Når det gjelder lydighetsdelen, så har jeg fortsatt litt problemer med motivasjonen og finner lett unnskyldinger for ikke å trene. Føler jeg står og stamper litt på samme sted. Vi hadde imidlertid noen fine økter før juleferien og håper å finne tilbake til gleden ved å trene lydighet over nyttår!

Jeg satser på flere fine år med Aiko med mange fine turer og  mange fine treninger i skogen! Det fortjener vakre gutten vår!  Takk, Aiko, for de første 5!